Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

1694Brannen 26. juli 1694 utslettet antagelig all bebyggelse i kvartal S1. Den brøt ut i borgermester Johan Bergmansmurgård i Kongens gate 8 (mnr. 154) og spredde seg til 13 gårder i kvartalet (Sprauten 1992:161).170810. oktober 1708 brøt det ut brann i havneområdet ved Bjørvika. 60 sjøboder og 39 bygårder øst forDronningens gate ble ødelagt. Den solide murbebyggelsen fra Christian IVs tid virket her som et effektivtbrannskille. Brannen førte til at de nye sjøbodene ble reist enda lenger ute i Bjørvika og med et bredt åpent beltesom branngate mot bykvartalene. Her hadde ilden fått godt tak i den gamle bebyggelsen som var reist på oppfyltstrandgrunn etter at murtvangsbestemmelsene i praksis ble tilsidesatt i 1657. En forklarlig følge av brannen varderfor at murtvangen igjen ble innskjerpet, slik at brannstrøket fikk en ny bebyggelse overveiende av utmurtbindingsverk. Noen år senere, etter noen flere mindre branner i 1712 og 1713, ble regelverket innstrammet meden ny brannforordning av 24. februar 1714. Den var i kraft helt til 1827 og stadfestet murtvangen i byen, itillegg til å gi omfattende pålegg om slukningsutstyr i alle gårder og bestemmelser om brannkorps og feiervesen.Alt dette må ha bidratt til at senere branntilløp gjennom de neste 150 år ikke fikk så katastrofal utvikling.Dessuten ble murtvangen nå gjort gjeldende i et 300 alen bredt belte utenfor bygrensen. I resten av forstedenekunne én-etasjes hus fortsatt bygges i laftetømmer, men murtvang – med aksept for bindingsverk – ble også herinnført for høyere bygninger (Sprauten 1992:161). 1708-brannen kom dermed til å bli en banebryter forbindingsverket både i byen og forstedene, og først fra dette tidspunktet ble det den dominerende byggemåten.Laftehus var heretter så godt som forbudt, mens det bare i meget liten utstrekning ble reist nye murhus nårbindingsverk hadde fått status som fullverdig i brannteknisk henseende.1785 og 1787Brannforordningen av 1714 skulle vise seg som et effektivt tiltak mot nye katastrofer gjennom de neste 150 år.Et par mindre branner er registrert i 1720 og 1721 (Bull 1927) 29 , men ingen branntilløp fikk utvikle seg tilvirkelige storbranner. De nærmeste til en slik betegnelse ser ut til å ha vært brannene i 1785 og 1787. Brannen29. juni 1785 begynte ved bryggene og raserte tollboden og alle de ca. 150 sjøbodene. Det tok også fyr i BerntAnkers Palé (Fred. Olsens gate 2) og Jørgen Pløens gård (Tollbodgaten 1), men uten at ilden tok overhånd (Bull1916:6). Den neste brannen 10. april 1787 ødela nesten hele kvartalet Ø2, mellom Østre gate, Prinsens gate,Kongens gate og Kirkegaten. Bare gårdene langs Prinsens gate ble reddet (Sprauten 1992:393-394).1819Brannen på ”bordtomtene” 5. mai 1819 rammet ikke selve byen, men ødeleggelsen av trelastlagrene langsAkerselva med 80 til 100 skipslaster rammet byens ledende handelshus hardt, da den inntraff samtidig medkrisen etter Napoleonskrigene (Bull 1916:7).1858Brannen den 14. april 1858 markerte et vendepunkt i byens historie. Etter brannen ble det reist gårder av enganske annen størrelse enn før; tre og fire etasjer ble nå vanlige der det tidligere bare hadde vært to, og enmoderne historiserende fasadearkitektur avløste den innarbeidede byggeskikkens nøkterne klassisisme.Tendensene til en mer ”storstadsmessig” bebyggelse var allerede til stede, men fornyelsen av tre sentralekvartaler under ett må ha satt ytterligere fart på endringen av gatebildet. Brannen bidro nok derfor sterkt til dethamskiftet som man i samtiden var opptatt av, fra provinsby til ”moderne storstad”. Brannen var også denutløsende årsak til at byen endelig fikk et nytt vannverk og et moderne ledningsnett med kapasitet til å sikre nokvann med tilstrekkelig trykk til slukning i tilfelle av nye branner. To hele kvartaler – Ø5 og Ø8 – ble fullstendigrasert, og i kvartalet Ø2 vestenfor ble gårdene mot Østre gate og Kirkegaten ødelagt. Gatehusene på motsatt sideav Prinsens gate og Skippergaten ble dessuten skadet (Bull 1916:8-10).Brannene i de første 200 år medførte sjelden gjennomgripende forandringer i byens fysiskeorganisering og plandisposisjon. Den mest omfattende i 1686 var også den mestbetydningsfulle i så måte, ved at den ga et påskudd til å radere ut tre kvartaler fra byplanen ogpå lengre sikt også førte til nedleggelse av Torget og overskridelse av voll-linjen. Men man29 Det er ikke fastslått hvor disse brannene fant sted. Bulls kilde er en tilstandsrapport om byene i Akershus stiftfra stiftamtmannen til kanselliet i 1735. (Kallske Saml. nr. 203, Kgl. Bibl., København). Det heter i rapporten:”… 1720 brændte atter et kvarter av byen og 1721 et andet kvarter, …”.82