Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

illigere medlemskapet i byens brannkasse. Derfor er relativt få gårder beskrevet i denalminnelige brannkassens protokoller, som etter hvert skulle utvikle seg til å bli den bestekilden til bygningshistorisk kunnskap.I forbindelse med opprettelsen av brannkassen ble en taksering av alle byens 406gårder avholdt i 1766. 23 Totalbildet som protokollen gir av bebyggelsen er uvurderlig, menopplysningene om hvert hus er sparsomme – vi får bare vite betegnelsen, byggemåten, antalletasjer og takstsummen. Neste år ble det ført takstprotokoll over de eiendommene somvirkelig gikk inn i den alminnelig brannforsikringen, men de utgjorde bare omkring ¼ avbygningsmassen (Johnsen 1942:163-179). Protokollen fra 1767 er altså ufullstendig, men harnoen flere detaljer – bl.a. antall ovner og vurderinger av tilstanden. Deretter var det alminneligomtaksering med ti års intervaller, men individuell taksering ved endringer av bebyggelsen imellomperioden. 24 Ved takseringen i 1777 ble opplysninger om bruken av enkelte romprotokollert. I 1787 og 1797 ble ytterligere detaljer inkludert: taktekking, antall vinduer, ogstundom også opplysninger om behandlingen på innvendige vegger. Fra 1807 ble ytre mål påhver bygning tatt med. Utover gjennom 1800-årene ble beskrivelsene stadig meromstendelige, men desto mer verdifulle for bygningsforskeren.Fra 1828 ble forsikring i Den alminnelige Brannkasse gjort obligatorisk også forhovedstaden, og generalforsamlingen i Christiania Byes Brand-Assurance-Casse vedtok idesember 1827 nedleggelse og kollektiv innmelding i rikets brannkasse fra 1. januar 1828(Johnsen 1942:419). Fra og med 1827 ble dens protokoller dermed altomfattende. 25Jeg har gjennomgått samtlige foreliggende branntakster for alle utvalgsgårdene fra1766 til 1846, for noen også frem til 1860. Fire av dem er imidlertid ikke dekket for perioden1766-1827. I tillegg har jeg analysert samtlige takserte eiendommer i 1807 og 1817, i denperioden da branntakstene blir særlig innholdsrike og kan stilles opp mot andre kildetyper.Bygningsavgift og ildstedsskattStørst nytte får branntakstmaterialet når det sammenholdes med to andre kilder som nedfelteseg rett etter 1800, da staten forsøkte nye fiskale utveier til å rette på sin skakkjørte økonomi.Fra 1802 ble det i en periode innkrevet en årlig bygningsavgift av alle kjøpstadsbygninger. 26Oppmålingene som dannet grunnlag for utligningen ble ført i en ferdigtrykt protokoll, gård forgård etter matrikkelnummer, og bygning for bygning innen gården. Denne kilden er dentidligste som oppgir mål på bygningene, og målene er trolig mer pålitelige enn de som senereble oppgitt i branntakstene, ettersom de ga seg direkte utslag i avgiftens størrelse og derfor bleomhyggelig kontrollert av huseierne. Kilden angir også bruken av bygningene og etasjetallet.I 1812 fulgte ildstedsskatten, også den innkrevet for alle landets byhus. 27 Den bleutregnet etter volumet på alle oppvarmede rom og var dermed en sosialt rettferdig skatt somrammet folk etter evne og levestandard. Også her ble det brukt ferdigtrykte protokoller. Forhvert rom ble største bredde, dybde og høyde målt, sannsynligvis meget nøyaktig til nærmeste¼ alen. Presisjonsnivået fremgår av at rom i hus med utkraget overetasje er oppgitt medstørre dybde i annen enn i første etasje. 28 For enkle og oversiktlige bygninger gir kilden fullbeskjed om planløsningen, ettersom de ytre målene også kjennes fra bygningsavgift ellerbranntakst. Planen kan rekonstrueres som i et puslespill med rommene som brikker, dersomman husker at yttervegger og delevegger også opptar plass. Problemer oppstår imidlertid medrom som har uregelmessig form eller ikke parallelle vegger, siden oppmålerne for enkelhets23 RA. Kommersekollegiet. Christiania branntakstprotokoller.24 Ibid.25 SAiO. Norges Brannkasse.26 RA. Rentekammeret. Byavgifter.27 Ibid.28 Dette forholdet gjør det mulig å oppspore tidlige bindingsverkshus, slik som Kirkegaten 10 (s. 299).30