Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

dels uthult av offentlig unnfallenhet. Men brannen i 1708 førte til en ny innstramming og etendelig forbud mot ren trebebyggelse, unntatt for sjøbodene. Dette ble fulgt opp medbrannforordningen av 1714, som ga anvisninger for organiseringen av et offentlig brannvesenog feiervesen, med et fast brannkorps – vesentlig bemannet av tømrere – og en kontinuerligbrannvakt av vernepliktige borgere. Det ble også stilt minstekrav til brannslukningsutstyr ialle gårder i form av spann, stiger, brannhaker, lykter og økser. Året før fikk byen også sinførste stadskonduktør, en stilling som ble kombinert med brannmesterembetet og sikret enviss offentlig kontroll med byggearbeider (Berg 1946:82f). Krav om forutgåendebyggemelding og samtykke fra magistraten ble i noen grad praktisert, særlig forbyggearbeider som kunne gå ut over offentlige interesser, slik som karnapper på gategrunn. 31Bygningslovgivningen i Christiania var med dette på det nærmeste ”fullført” og ble ståendeuendret til godt inn på 1800-tallet. Den eneste større endring var politiforordningen medforbud mot karnapper i 1745 (Berg 1965:34). Etter brannen i 1787 ble det for første gang oguten direkte lovhjemmel stilt krav om innsendelse av bygningstegninger for ”at opnaa denudvortes anseelse og ziir” som var ønskelig i et bedre strøk av byen (Berg 1946:106f).I mellomtiden opplevde andre byer større brannkatastrofer som i mange tilfeller gastøtet til å endre bygningsbestemmelsene, noe som i sin tur førte til at den alminnelige opiniongradvis endret seg i retning av å akseptere strengere offentlig regulering. Københavns forbudfra 1683 mot fremskytende karnapper og utkragende overetasjer fikk ingen direkte følger forChristiania, som lenge fortsatte både med karnapper og sprang i vegglivet. Men forholdene ihovedstaden må ha vært sterkt normdannende og bidro nok til at man også i Christianiaetterhvert innskrenket utkragningene. Københavns brann i 1728 kom til å bety at murtvangendelig ble gjennomført. Men for å få fart på gjenoppbyggingen måtte kongen i 1731midlertidig gi tillatelse til likevel å bygge i bindingsverk. På forhånd hadde man i 1729måttet tillate at bakbygninger ble reist i bindingsverk for å avhjelpe den akutte husnøden blantyrkesutøvere som var avhengige av verksteder og andre næringslokaler. Først i 1737 vågetman igjen å stramme inn ved å forby bindingsverk i forhusenes gatefasader, men da vargjenreisningen på det nærmeste fullført (Kayser 1985:11f).Københavns gatebilde ble etter 1737 mer og mer dominert av murte fasader, og dettemå i sin tur ha befestet murverkets sosiale status og stemplet alternativene – bindingsverk ogsærlig laftetømmer – som gammeldags og mindreverdig. Vi må gå ut fra at København var etideal for de tallrike Christiania-borgerne som mot slutten av 1700-årene valgte å forblendeeller i det minst rappe sine yttervegger av bindingsverk eller laft. Brannen i 1787 kan habetydd et gjennombrudd for denne skikken, idet de fleste gårdene i kvartal Ø2 ble gjenreistmed yttervegger av murforblendet bindingsverk (Berg 1946:106f).Københavns neste store brann i 1795 resulterte i et fullstendig forbud motbindingsverk og mot gesimser og takrenner av tre. Byplanmessige bestemmelser som påbudom ”brukne hjørner” skulle etterhvert finne veien til Norge – først som utvendig motetrekk, 32senere som en del av bygningslovgivningen. Men det skjedde ikke før nye og skjerpedebestemmelser ble innført i byene enkeltvis, som oftest etter at de i tur og orden selv blerammet av storbranner. Et initiativ til en felles bygningslov for alle landets kjøpsteder i 1818førte ikke frem, men utkastet fikk innflytelse på de senere individuelle bygningslovene.Christiania fikk sin i 1827 med forandringer og tillegg i 1833, uten at det denne gang var noenbrann som provoserte frem loven. Her var det behovet for å regulere en raskt akselererendebyggevirksomhet som var årsaken, og ikke som i Bergen og Trondheim storbranner i31 Fra 1720-årene finnes flere søknader om oppføring av karnapper i Christiania magistrats sesjonsprotokoller iStatsarkivet i Oslo. Protokoll nr. 5, 31.07.1722: Tollbodgaten 14 (nå på Norsk Folkemuseum, se kap. 3.2.3).Protokoll nr. 6, 29.8.1725: Nedre Slottsgate 9, og Samuel Diurmans gård med ukjent adresse. 12.06.1728:Frans Pedersens Smeds gård, Østre gate 8.32 For eksempel i Trondheim etter ”julebrannen” i 1813.84