Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

på grunn av kupert terreng og tilfeldig planlegging. Vanligvis måtte huseiere feste tomter avgrunneieren. I Flekkefjords tilnærmede rutenettsplan var vanlig tomteareal fra 100 til 300 m 2 ,altså godt under gjennomsnittet i Christiania. Mandal var en av flere byer med tilløp til”standardtomter” som varierte innenfor visse rammer. 172 Mange hadde bare ett lite hus, ogtomtene var derfor små – 75 % var mindre enn 100 m 2 , og hver tredje tomt mindre enn 50 m 2 .Så små tomter fantes ikke i ”kvartalerne”, men forekom i de ”selvgrodde” forstedene tilChristiania. I Molde og Kristiansund ble det i 1740-årene festet bort større tomter med arealfra 500 til flere tusen m 2 til formuende kjøpmenn, altså til dels større enn de største iChristiania (Eliassen 1999:143-145). Med forbehold for unntak som må tilskrives vanskeligtopografi, fikk kystbyene fra 1600- og 1700-tallet tomter som tenderte mot kvadratisk form,tilpasset skikken å legge hus langs gater og omkring gårdsrom. Forholdsvis brede vartomtene også i svenske byer; bare i de gamle danske landskapene fantes like smale tomtersom vest for Øresund, bebygget med ”boder” (Paulsson 1950:I,44f).Bebyggelsen var uten unntak organisert med forhuset ut mot gaten; bolig for familiensom eide eller disponerte gården. Nesten alle forhus lå med langsiden mot gaten, enorientering som de brede tomtene innbød til. Men hva som var årsak og virkning kan i dettetilfellet diskuteres. Mønsteret med bebyggelse langs gaten ser ut til å ha vært etablert lengefør Oslo brant, slik at det var en innarbeidet skikk da Christiania ble anlagt. (S. 52). Dermeder det sannsynlig at alle aktører hadde den samme bygningstypen for øye under utstikking avtomtene. Selv de aller minste eiendommene ble ikke gjort smalere enn at et normalt byhus avminimumsstørrelse kunne innpasses mellom grensepælene.Ved tomteutdelingen må borgerne ha fremmet sine arealkrav ut fra en forestilling omhvordan de ville bygge. En bygningskropp langs gaten var formodentlig den underforståttepremiss for de fleste; det var bare lengden som skulle diskuteres, og den måtte stå i et rimeligforhold til økonomisk evne og sosial posisjon. For de fleste sto valget mellom to eller tre romi bredden (og med opsjon om å bygge i to etasjer på samme grunnflate), varianter av denmeste utbredte plantypen for byhus. Dette må være bakgrunnen for at tomten stort sett kansorteres i to kategorier etter bredde. De som var tiltenkt hus med toromsplan opptok fra 18 til22 alen i bredden, slik vi finner dem konsentrert langs Akersgaten og Vollgatene, eller mersporadisk i andre strøk. I kontrast til gruppen av relativt smale tomter utgjør tomter medbredder fra 24 til 30 alen (15-19 m) også en forholdsvis tydelig gruppe, som kan ha vært mentfor plantypen med tre rom på rad. Slike tomter opptrer i sammenhengende rekker i flerekvartaler langs sørsiden av Rådhusgaten og på begge sider av Kongens gates nedre del, altså ibyens beste strøk. Denne størrelsen er også påvist arkeologisk på Kontraskjæret. LangsAkersgaten lå to 18 meter brede gårder ved siden av hverandre (Schia 1986:57). Bare noen fåkjøpmenn og embetsmenn i byens toppskikt la beslag på enda bredere tomter, de fleste langsDronningens gate og på viktige gatehjørner.Bolighuset som vender mot gaten var kanskje en forholdsvis moderne foreteelse inordisk bykultur da Christiania ble anlagt. Mange byplanhistorikere mener å spore en eldreskikk med magasinbygninger mot gaten og boligen lenger inne på tomten. Gregor Paulssonog Erik Lundberg beskriver en langvarig prosess fra middelalder til moderne tid, deropprinnelige lagerrom i loftbygninger mot gaten gradvis ble tatt i bruk til bolig, mensøkonomiarealene ble flyttet bakover i gården (Paulsson 1950:I,21-30) (Lundberg 1978:124-136). Vår viten om det gamle Oslo tillater ikke å trekke sikre paralleller til svenske forhold,men situasjonen på Bryggen i Bergen hadde en viss likhet, skjønt den utpreget linjære fysiskestrukturen var en annen. 173 Skytningsstuen eller ”schøtstuen” som lå sammenbygget med et172 Eliassen (1996) angir for Mandal som ”standardmål” lengder fra 10 til 15 alen og bredder fra 8 til 12 alen.173 I Bergen lå sjøboder eller sjøloft i to eller tre etasjer fremst mot bryggen – en bygningstype beslektet medloftene på landet, og kanskje forbilder for disse, både med hensyn til form og funksjon. Nede rommet de lagerfor mat og varer, over var det sengerom og samlingssted ved høytidelige handlinger. Innenfor sjøhusene lå de287