Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Fig. 5.13 Hus i landsbyen Muffendorf nær Bonn. Disse husene, begge fra 1800-årene, viser mangelikhetstrekk med Christiania-bebyggelsen. Systemet er fullstendig ubundet. Stenderne er relatert tilromstrukturen og vinduene. Foto LR.Den vanligste eldre hustypen i bondebebyggelsen i midtre og søndre deler av Tyskland kallesav bygningsforskere ”das Ernhaus”, etter ordet som i mange dialekter betegner det viktigsteoppholdsrommet, ”Ern”. 35 Hustypen antas å være utviklet av forhistoriske bygningsformermed en rekke av åsbærende staver (”Firstsäule”) langs midtlinjen, altså i prinsippet konstruertsom danske ”sulehuse” og vel også beslektet med disse. I motsetning til nordtyske hallhusmed to stenderrekker innbød ikke planstrukturen til en oppdeling på langs. Planen kunnelettere differensieres ved skillevegger på tvers, og av praktiske grunner måtte disse tautgangspunkt i de indre stavene. På den måten oppsto en ”celleplan” etterhvert som rom bleutskilt fra eller addert til den opprinnelige enheten. Karakteristisk er inngangen på husetslangside, inn i rommet som først kaltes ”Ern”, senere ”Küche”. På den ene siden av dettemidtrommet lå opprinnelig fjøset, også det med separat inngang på langveggen. På 1500- og1600-tallet ble en ovnstue bygget til på motsatt side, slik at planen ble tredelt. I tidens løpkunne det så bli avdelt kammere på baksiden av oppholdsrommene, fjøsdelen kunne bliomgjort til enda en stue, og i mange distrikter ble en øvre etasje påbygget (Grossmann1997:1350) (Schepers 1973:22f,39).Hvert enkelt rom i denne celleplanen ble i prinsippet konstruert som en kubus medstender i hvert hjørne, altså med store moduler. Dette ga opphav til et bindingsverk medlange stenderavstander, der hver stender var ”Bundständer” og inndelingen av veggenreflekterte planens rominndeling. (Se også fig. 4.52). I Syd-Tyskland var systemet med storemoduler godt egnet for utfylling med liggende planker eller ”Bohlen”, en tidligere utbredtbyggemåte som har tapt terreng. (Noen forskere har sett ”Bohlenständerbauweise” som selveopphavet til det glisne bindingsverket). Etterhvert overtok leirklining eller murverk somutfylling, men systemet besto i den varianten av sydtysk bindingsingsverk som særlig av eldreforskere ble betegnet som ”alemannisk” eller ”schwabisk” bindingsverk. (Fig. 5.14). I detnordvestlige Franken gikk man tidlig over til utfylling med flettverk og leirklining, eller medfanen høyt helt inn i etterkrigstiden (Phleps 1951). Nyere forskning tar ikke denne stammeinndelingen likealvorlig og ser mer glidende overganger mellom utbredelsen av former, som heller ikke stemmer helt medspråkgrensene. Men flere forfattere fastholder betegnelsene ”saksisk”, ”frankisk” og ”alemannisk” av praktiskegrunner, som en grov tilnærming til regional taksonomi (Binding ). Bedal (1980:50) ser en forskjell i tid snarereenn i geografisk utbredelse. Han foretrekker å knytte betegnelsen ”alemannisk” til senmiddelalderensnyttebetonte bindingsverk i hele Syd-Tyskland, og ”frankisk” til tidlig-moderne dekorativt bindingsverk. Jeg harvalgt å bruke betegnelsen ”frankisk” om bindingsverket i Rhin-Main-området, der det har ubundet system ogtett, men ujevn stolpestilling; trekk som er karakteristiske også for Christiania.35 Ordet ’Ern’ har ikke, som tidligere antatt, sammenheng med germanske ord som ’åre’ eller ’arne’, men er etlån fra latin ’arena’, hvilket også bekreftes av at utbredelsen er begrenset til tidligere romerske provinser. Detmå opprinnelig ha betegnet jord- eller sandgulvet i huset (Kluge 1953).360