Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

Christiania-husene fikk dermed, takket være vekslingen mellom tette fag og vindusfag, etbindingsverk med en svakere betoning av det horisontale enn de danske med sine vindusbåndog gjennomgående losholter. (Fig. 4.41). Hundre år senere, i tilbygget til Rådhusgaten 12 fra1810, hadde den forholdsvis store etasjehøyden (diktert av murkjernen i huset) ført til entredeling med to rader av losholter. (Fig. 3.32, s. 145). Men det førte ikke, som man skullevente, til at vinduenes høyde ble tilpasset bindingsverkets system. Igjen røpet Christianiatømrernesin suverene frihet ved å plassere losholtene under vinduene 4” lavere. I detteeksemplet ser vi nok et særnorsk trekk – losholten over vinduet, som avgrenser et felt tilutmuring med bare to eller tre skifteganger. Løsningen later til å ha vært vanlig i Christiania,mens danske tømrere nesten utelukkende plasserte vinduene helt oppunder ”remmen”. Dissesærtrekkene er det nærliggende å tolke i lys av hypotesen om Christiania-bindingsverket somresultat av en kreoliseringsprosess – at det er sprunget ut av laftetradisjonen, men ”oversatt”til en annen teknikk. (Se kap. 5.3.1). Løsningen er mindre logisk, mer pragmatisk enn dendanske, og vi aner at tømrernes motiv var å gi interiøret en hensiktsmessig og vakkervindusplassering, snarere enn å gi fasaden en logisk struktur.Som omtalt på s. 394 var det i Danmark vanlig med vinduer i sammenhengende bånd,både på landet og i byene. Der kan fasaden være helt fylt med vindusfag. (Fig. 4.41). IChristiania forekom tettstilte vinduer sjelden, men noen eksempler er kjent, bl.a. frautvalgsgården Dronningens gate 10. To og tre vinduer var der gruppert tett sammen, medbare en stolpe imellom (fig. 3.39). En tilsvarende sammenstilling finnes stadig i gavlene påbindingsverkshuset ved Christiania torv (mnr. 252), nå innlemmet i Rådhusgaten 19 (mnr.253). Men i langt de fleste bindingsverkshus sto vinduene enkeltvis, med tette veggpartierimellom. Denne måten å komponere fasaden uten å utnytte bindingsverkets frihet til mangeog tettstilte åpninger, kan også være et utslag av den samme kreoliseringsprosessen som erantydet ovenfor. Kanskje er det tømmerveggen, med massivkonstruksjonens krav til bæring,som har vært det paradigmet som tømrerne projiserte på bindingsverkets skjelettkonstruksjon.Ett sikkert innlån fra bindingsverksteknikken er betegnelsen ”fag” i betydningen”vindusfag”. I norske håndverkeres språk fikk dette ordet et mer spesialisert innhold enn pådansk, idet danskenes fagbegrep, anvendt på norsk bindingsverk, langt på vei ble meningsløst.I stedet ble det applisert på vindusfaget alene, og ved en betydningsforskyvning gikk det overtil å betegne selve vinduet, etter formelen ”ett fag vindu”. Dette formularet ble så brukt ogsåom vinduer i murvegger og tømmervegger, hvor fag-begrepet er meningsløst. Særlig tokprotokollskrivere det til sine hjerter, og nesten uten unntak skrev de ”ett fag vindu” hvor degodt kunne ha klart seg med å skrive ”ett vindu”. 108 (Se også s. 355).Vindushistorien og murverksidealetBåde i tømmerhus og bindingsverkshus skjedde den samme utviklingen som er skissert forvinduer i murhusene, en utvikling mot stadig større ruter, grovt delelig i tre avsnitt:• 1624-1760: Blyglassvinduer med små ruter, typisk format 4” x 6”.• 1740-1800: ”Engelske vinduer” med mellomstore ruter, typisk format 8” x 10”.• 1790-1860: ”Klassisistisk vindu” med store ruter, typisk format 16” x 18”.I disse jevnt over enkle og små husene var imidlertid formatet både på åpninger og ruter oftemindre. Men mens murhusene fikk høye vinduer allerede i utgangspunktet og holdt høydengjennom de neste århundrene, ble de typiske vindusformatene i hus av tømmer ogbindingsverk forandret radikalt i den samme perioden. De lave og brede vinduene som varnorm for tømmerhus ble med tiden avløst av stadig høyere vinduer. Omkring 1800 var108 Etymologisk har ordet gjennomgått en ytterligere forskyvning i moderne norsk, hvor folk i dag ved et fagforstår et halvt vindu med én av to rammer. Men inntil for 150 år siden var ordet helt utvetydig – ett gammeltfag var det samme som to moderne fag.261