Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - AHO

eller korporasjoner for å fremme statens mål og interesser, og de kunne inndras når de ikkelenger var formålstjenlige, men ikke uten at den tapende kunne reise krav om erstatning.Innehaverne hadde enkeltvis eller samlet enerett eller førsterett til visse goder, virksomhetereller rangposisjoner. Dette var rettigheter som de tviholdt på og søkte å befeste og utvide ogforsvare mot angrep fra øvrighet eller konkurrenter. Privilegiene måtte gi opphav til mangekonflikter når økonomiske interesser sto på spill. Konfliktene havnet ofte i rettsvesenet ellerkom til uttrykk gjennom henvendelser til lokale myndigheter eller til kongen i form avsupplikker. Det skriftlige materialet som i den forbindelse har avleiret seg, er i ettertid enviktig kilde til kunnskap om dagligliv og forestillinger i tiden (Sandvik 1992:1-9).Byene var siden middelalderen tuftet på privilegier som ga dem monopol på eller retttil produksjon og omsetning innenfor visse bransjer og distrikter. Christiania overtok Oslosprivilegier uten andre endringer enn at bynavnet ble skiftet ut. Senere ble privilegienesupplert med en del nye bestemmelser, og hele den gyldige samling av dokumenter somutgjorde byens rettsgrunnlag ble i 1649 samlet i én bok og siden oppbevart på Rådhuset.Privilegiene ga Christiania-borgerne rett til handel langs hele kysten fra Åna-Sira til Båhusfestning, men avbrutt av enerett for de andre kystbyene på kortere strekninger. Ved anleggetav Christiansand i 1641 mistet Christiania sine privilegier langs Agderkysten. Enerett haddebyen innenfor Gullholmen. Forholdene i innlandet var mer uklare, og byen konkurrerte hermed byer og ladesteder rundt Oslofjorden. Den fikk kontroll med det meste av Østlandet,men måtte dele rettighetene i Glomma-vassdraget med Fredrikstad (Bull 1927:173-182).Etter eneveldets innførelse fikk alle byer i riket nye felles privilegier i 1662, supplertmed særskilte privilegier for hver – Christiania fikk sine 30. august 1662. Det nye i disseprivilegiene var at byens enerett til trelasthandel ble fastslått, og rettighetene til annenvirksomhet innskjerpet. Alle som eide eller leide hus ble pålagt skatteplikt til byen. Viktigerevar det at privilegiene nå innførte nye bestemmelser om rettsvesenet. De nye byprivilegienefikk sterkere karakter av å være en grunnleggende bylov, og dette lovgrunnlaget ble ståendenokså uendret til godt inn i på 1700-tallet (Bull 1927:291-296). I 1735 kom nye privilegiersom formaliserte den første borgerrepresentasjonen, ”de eligerede Mænd”.Fra borgermestere og råd til magistratByens styresett i de første tiår etter flyttingen var det samme som i Oslo før brannen, ettersomprivilegiene besto uendret og ble håndhevet av de samme øvrighetspersonene. Mange trekkved byens ”forfatning” var knyttet til gammel sedvane, men det var også kommet nyeelementer inn ved Christian IVs store forordning om kjøpstadsstyrelsen i 1619. Selv ommange av dens bestemmelser forble på papiret, var den et forvarsel om den omlegning tilembetsmannsstyre som skjedde senere i århundret. Kongens motiv for å innføre reformer varhensynet til ”den gemene mand” – han trengte beskyttelse mot rådmenn og borgermestre somble rekruttert fra det økonomiske toppskiktet og tviholdt på hvervene, mens de på utilbørligvis utnyttet posisjonene til egen vinning (Bull 1927:183-185).Rådet skulle heretter bli oppnevnt av lensherren istedenfor å supplere seg innen sinegen krets, og kontrollen skulle skjerpes. Reformer ble også gjort i regnskaps- ogligningsvesenet, som bl.a. fikk bestemmelser om årlig revisjon. Et påbud om at borgernehvert år skulle velge et antall takserborgere til å bistå med skatteutligningen, ble ikke realisertfør mange år senere, men var den første begynnelse til noe som minner om representativtdemokrati. Fra tid til annen ble det også oppnevnt utvalg til å utrede særskilte spørsmål, mende fungerte i begynnelsen bare ad hoc. Et minne om tidligere tiders mer autonome bystyresettvar det årlige bymøtet på Thomasmessedagen 21. desember, der privilegiene ble opplest.To borgermestre og tolv rådmenn var byens øverste myndighet, men de var altsåoppnevnt fra høyere hold, som også hadde avgjørende innflytelse på de beslutninger som ble63